Skjebnedagen for 80 år siden:

Den 9.april 1940

Nazi-tyskland fryktet at England og Frankrike ville skaffe seg kontroll over nordflanken (Skandinavia). Og med god grunn. Den svenske malmen var uunnværlig for Tyskland. Og ettersom Østersjøen var gjenfrosset i vinterhalvåret, ble sikring av malmtransporten fra Sverige via Narvik svært viktig. Nazi-Tyskland foretok et overraskelsesangrep mot Norge den 9.april 1940, men hadde ingen garanti for å lykkes. De fryktet det norske kystforsvaret like mye som den engelske marinen.

Av Chr. Bergflödt

Et nøytralt Norge gjorde at Adolf Hitler kunne bruke kystleden uten at det kostet Tyskland noe særlig. Å okkupere Norge kunne derimot bli et problem, for da måtte det jo forsvares mot vestmaktene. I utgangspunktet kunne man derfor tro at alt lå til rette for at Norge ikke skulle bli innblandet i verdenskrigen.

Altmark-affæren

Kan Vidkun Quisling's besøk i Berlin ha påvirket Hitler til aksjoner mot Norge, eller var det vestmaktenes stadig økende interesse for norsk territorium som ble den tyngste vekten på skålen? Sikkert er det ihvertfall at den såkalte Altmark-affæren fikk betydning for krigens utvikling.

Det tyske hjelpeskipet Altmark søkte den 14.februar inn i Trondheimsfjorden med 300 engelske fanger ombord. Norsk nøytralitetsvakt hadde inspisert fartøyet ved flere anledninger, men uten å oppdage fangene.

På vei sydover to dager senere traff Altmark på engelske jagere utenfor Jæren, som til tross for norske protester prøvde å sikre seg skipet. Altmark søkte nå inn i Jøssingfjorden mellom Egersund og Flekkefjord.

To norske torpedobåter befant seg også i fjorden, og igjen ble det protestert mot engelskmennenes brudd på norsk nøytralitet. Men dette brydde ikke de engelske gastene på jageren Cossack seg om, idet de entret Altmark, befridde sine landsmenn og forsvant.

Hitler bestemmer seg

Hitler tolket Altmark-affæren dithen at Norge ikke var i stand til å verne om sin nøytralitet. Han så dessuten på affæren som et nederlag. Og med den voldsomme medieoppmerksomheten dette fikk, hadde saken helt klart en politisk side. Hitler var ikke lenger i tvil; Norge måtte sikres.

Frankrike ville utnytte situasjonen, og foreslo nå at vestmaktene straks intervenerte Norge, uten å bry seg om norske protester.

Winston Churchill var slett ikke fremmed for tanken, og mente at så lenge tyskerne benyttet norske farvann til fangetransport, så var vestmaktene i sin fulle rett til å gå til aksjon. Vestmaktenes forberedelser for en landgang var i gang, og den 12.mars var skip og tropper klare for avreise mot Norge.

Vestmaktenes forslag

General Nicolaus von Falkenhorst fikk den 21.februar 1940 i oppdrag av Hitler å utarbeide de tyske invasjonsplanene mot Norge. Generalen manglet kunnskaper om det langstrakte landet i nord, og kjøpte seg enkelt og greit en reisehåndbok om Norge som han baserte sine første skisser på.

Hitler satte flere ulike datoer for invasjonen. En av disse datoene var 15.mars, altså samtidig med at engelskmennene ville nådd Norge.

Vestmaktenes landsetting på strategiske steder langs norskekysten, kunne kanskje få Hitler til å avstå fra sine invasjonsplaner. Men forslaget ble blankt avslått fra norsk side. Man fryktet at dette kunne provosere Hitler, og dernest føre til krigshandlinger på norsk jord. Igjen ble det henvist til vår nøytralitet, og man regnet med at tyskerne ville respektere dette.

Norge burde sett sammenhengen

Om et norsk ja til landsetting kunne forhindret en invasjon, kan diskuteres. Kanskje er det mer nærliggende å tro at invasjonen ville ha kommet på et senere tidspunkt. Nordflanken ble ihvertfall etterhvert så viktig at vesentlige endringer på denne fronten kunne ha endret hele krigsforløpet.

England og Frankrike var svært misfornøyd med den norske holdningen, og mente at Norge burde innse at man nå sto overfor en storkrig. Dette burde komme i første rekke, fremfor ett enkelt lands ønske om stå utenfor. Norge kunne altså vente seg en tysk invasjon, uansett.

I realiteten ville en engelsk/fransk landsetting betydd det samme som en invasjon av norsk territorium. Forutsetningen var derfor at norske styrker ikke ville gjøre mer enn symbolsk motstand. Hvordan en slik operasjon ville blitt mottatt i Norge, er unektelig interessant. Men det ble altså ingen storstilt aksjon, slik det var tenkt.

Utnyttet situasjonen

Hitler visste hva vestmaktene pønsket på og tok atter frem planene for angrepet på Norge, under kodenavnet Operation Weserübung. Nå satte han datoen til den 9.april 1940. Dermed kunne han komme vestmaktene i forkjøpet, og sikre seg nordflanken. Og selvsagt kunne vestmaktenes invasjonsplaner brukes i propagandaøyemed; den tyske hær kom for å “befri” Norge. I et flyveblad signert Nicolaus von Falkenhorst, proklameres at tyskernes invasjon hadde til hensikt å hindre at Norge ble slagmark for de engelske krigsutvidelser.

Hitler hadde all grunn til å være fornøyd. Han hadde vunnet første runde, både psykologisk og militært.

Kunne angrepet vært stanset?

Etter planen skulle 69.infanteridivisjon med sine 15.000 mann besette Vestlandet. Men av praktiske grunner måtte styrkene overføres trinnvis. Den første angrepsbølgen mot Bergen besto av to store, to mellomstore og seks mindre fartøyer med 1.900 mann ombord.

Muligens kunne denne første bølgen blitt stanset av Kystforsvaret og styrkene på Vestlandet som i alt talte mer enn 4.500 mann. Storadmiral Erich Raeder vurderte disse festningene som en like stor hindring som den engelske marine, og håpet inderlig at beredskapen var lav. Man så ikke bort fra at halvparten av de tyske krigsfartøyene kunne gå tapt under angrepet mot Norge. Dermed måtte tyskerne satse på overraskelsesmomentet; at nordmennene ikke rakk å sette seg til motverge før det var for sent.

Isolert sett må det ha vært vanskelig for norske myndigheter å skulle forholde seg til det man oppfattet som Europas sterkeste krigsmakt. Signaler tilsa nå at noe adskillig mer alvorlig enn at et enkelt brudd på Norges nøytralitet var på gang. Men før man fikk fundert mer på saken, befant tyske tropper seg på norsk jord.

Allierte operasjoner mot det tyskokkuperte Norge ble etter dette av begrenset karakter, noe angrepet mot de tyske styrkene i Narvik er et eksempel på. Her gikk riktignok tyskerne på sitt første nederlag. Og Alta bataljonen nedkjempet tyskerne lenger nord. Også i Gudbrandsdalen kjempet vi etterhvert sammen med engelske styrker mot den tyske fremrykkingen. Men disse aksjonene ble langt fra noen endelig løsning for Norge.

Ifall Norge skulle erobres tilbake fra tyskerne, ville prisen blitt langt høyere enn det ville blitt å forsvare landet før tyskerne kom. Nå var dette toget gått. Men vi hadde ikke formelt overgitt oss. Det sørget Kong Haakon for, ved å si et krystallklart nei til tyskerne.

Velkjent propaganda

Tyskerne skulle ikke åpne ild, uten at de selv ble beskutt først. Det var viktig å ikke provosere nordmennene til motstand under invasjonens første akt. Dette var helt i tråd med dogmen om å ”befri” Norge. Ikke for ingenting at navnet på den tyske hær var Wehrmacht (vernemakt). Møtet med nordmennene ble derfor en enorm skuffelse.

Den tyske invasjonsstyrken var sårbar. Den 8.april, altså dagen før dagen, befant det seg eksempeltvis en engelsk flåte bestående av 2 kryssere og 15 jagere bare seksti nautiske mil nordvest for innseilingen til Bergen. Men tyskerne og engelskmennene visste ikke om hverandre. En konfrontasjon mellom de to flåtene, kunne blitt skjebnesvangert for den tyske invasjonsstyrken.

Tyskerne tok altså en sjanse og hadde lykken på sin side. De norske styrkene overvurderte fienden, undervurderte sin egen motstandskraft og klarte ikke å samle seg før det var for sent.

Krysseren Blücher senkes i Drøbak

Ifølge gjeldene instruks skulle ethvert brudd på landets nøytralitet protesteres mot. Om dette ikke førte frem ”...søkes hindret med makt med alle for hånden værende midler. Dog ikke hvis man står overfor en betydelig overmakt.”

At tyskerne nærmest møtte en norsk nøytralitetsvakt, ute av stand til å stanse angrepet, er en sannhet med modifikasjoner. Men på grunn av manglende forholdsordrer uteble den nødvendige kraftsamling for å stanse invasjonen.

Kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen i Bergen var overbevist om at et angrep ville komme, og gjorde derfor klar til krig allerede den 5.april. Han tolket at hjemmelen allerede fantes i nøytralitetsinstruksen. Med andre ord; han søkte den tyske invasjonen hindret med “alle for hånden værende midler”. Dermed kan ikke admiralen ha oppfattet den tyske invasjonsstyrken som en betydelig overmakt.

I prinsippet ble det opp til hver enkelt sjef å vurdere situasjonen utfra sin tolkning av instruksen. Oberst Eriksen ved Oscarsborg festning var en av dem som tenkte som Tank-Nielsen, og dermed senket han det tyske flaggskipet Blücher i Drøbak-sundet. Ombord var en øremerket avdeling som skulle pågripe Kongen. Dette lyktes heldigvis ikke. Men oberstens avgjørelse var dessverre ikke tilstrekkelig til å stanse tyskerne, fordi en kraftsamling av våre styrker uteble også der.

Kunne gitt angriperne motstand

Under denne første fasen av krigsutviklingen står det stor respekt av dem som, på tross av sentrale myndigheters unnfallenhet, likevel valgte å kjempe. Samtidig må nevnes at norske styrker hadde mangelfull trening, slik at effektiviteten av våpnene de disponerte dermed var redusert.

Vi kunne likevel gitt tyskerne noe å bryne seg på med engelsk/fransk hjelp dersom vi hadde vært bedre forberedt, og hvis den politiske og militære ledelsen hadde vist en fast holdning nedover i leddene.

Ved torpedobatteriene på Kvarven i Bergen ble soldatene først nektet skarp ammunisjon, selv om alle visste det var krig. Slike episoder var ikke enestående, da heller typisk for den holdning og usikkerhet som hersket mange steder. Batteriet klarte omsider å få inn treffere på den tyske lette krysseren Köningsberg i byfjorden. Men ikke lenge etter hadde tyskerne omringet nordmennene, og dermed var slaget tapt. Dagen etter ble riktignok fartøyet angrepet av engelske stupbombere og sank, men dette var langt fra nok til å stanse en okkupasjon som skulle vare de neste fem årene.

Utpå formiddagen den 9.april ble en engelsk eskadre på tre kryssere og syv jagere avgitt for å seile inn til Bergen og nedkjempe de tyske fartøyene som var ankommet i løpet av natten. Men operasjonen ble avblåst, fordi man antok at kystbatteriene allerede var falt i tyskernes hender. Så viktig anså man det norske kystforsvaret.

Kilder:

Norge i Krig (Aschehoug)

Ingen fiendtlige hensikter (S-E Grieg Smith)

Tyske kystfort i Norge (J.E. Fjørtoft)

Div. skriftlige og muntlige kilder.